Bruk av antibakterielle midler i tekstiler 2

I det 21. århundre har antibakteriell og luktbestandig etterbehandling blitt en av de fire funksjonelle etterbehandlingsmetodene for tekstiler. Utviklingen av antibakterielle og sanitære etterbehandlingsstoffer har omtrent gått gjennom tre stadier. Den første fasen var fra 1955 til 1965, som var inkubasjonsperioden for utviklingen av antibakterielle stoffer. På den tiden anerkjente mange mennesker gjennomførbarheten og verdien av antibakterielle stoffer og deltok aktivt i forsknings- og utviklingsarbeid. Perioden fra 1965 til 1975 var den andre fasen av utviklingen av antibakterielle stoffer. I de tidlige stadiene av dette stadiet var hovedfokuset på å forfølge antibakterielle effekter. På den tiden var hovedkomponentene i antibakterielle midler organisk kvikksølv, organisk tinn, organisk kobber, organisk sink og noen svovelholdige forbindelser. Disse stoffene ble brukt i små mengder og hadde betydelige effekter. I andre halvdel av 1900-tallet, som er den andre fasen, vakte sikkerheten til antibakterielle midler folks oppmerksomhet. Folk har funnet ut at noen organiske metallforbindelser har toksiske effekter på menneskelige celler og vev, og forårsaker hudutslett og betennelse. US Environmental Protection Agency (EAP) og Food and Drug Administration (FDA) har begynt å implementere sikkerhetstesting for antibakterielle midler. I 1973 etablerte Japan forskrifter om skadelige stoffer i husholdningsprodukter og implementerte sikkerhetsinspeksjoner for legemidler, og sluttet å bruke skadelige stoffer som organisk kvikksølv. I dette stadiet er hovedutviklingsretningen å løse motsetningen mellom antibakteriell og sikkerhet, og akselerere utviklingen av trygge antibakterielle midler. I 1973 annonserte Dow Corning Company den vellykkede utviklingen av et effektivt og trygt antibakterielt middel for kvaternært ammoniumsalt med organosisium, markedsført som DC-5700. Utviklingen av dette antibakterielle midlet kostet 190 millioner amerikanske dollar og tok 25 år, noe som gjorde både antibakteriell og sikkerhet anerkjent av samfunnet. I 1975 ble det antibakterielle midlet godkjent av United States Environmental Protection Agency og Food and Drug Administration og begynte å bli satt på markedet. Fra da av begynte antibakteriell etterbehandling en stabil utviklingsvei.